397. Let Me Be Your Fantasy — Love Symphony Orchestra

r-1544394-1365069537-7921-jpeg

Det beste med slutten av 70-tallet var at alle som ville være en del av samfunnet måtte kaste seg på discobølgen. Dette skapte mange interessante, spennende eller kuriøse innslag i discoeraens globale platebank.

Love Symphony Orchestra føyer seg inn i kategorien kuriøse innslag. Ved første øyekast er det lite spesielt ved denne utgivelsen. «Love,» «Symphony» og «Orchestra» var vanlige ord i artistnavn. Her er til og med min personlige mening at alle utgivelser som inneholder «symphony» eller «orchestra» må sjekkes ut da disse ofte viser seg å være deilige harmoniske orkesterdiscolåter. Hvorvidt LSO havner der skal vi komme tilbake til. Først til kuriøsiteten.

I likhet med så mye annet på 70-tallet: telepati, kommunistiske planer om å angripe vesten og romvesen, så var ikke Love Symphony Orchestra et ekte orkester. I 1978 utga Penthouse Magazine (jepp, mannbladet) ut et discoalbum (en idè som senere ble grenbrukt av Dmitri from Paris sammen med Playboy) hvor de slengte på orkesternavnet «Love Symphony Orchestra.» Sannheten er nok heller at det er et studioalbum av stuidomusikere og studioprodusenter og studiomiksere og hva annet som befinner seg i et studio. For de som synes sånt er interessant så fulgte det så klart med noen plakater av de fineste kvinnene Penthouse hadde å tilby. Dette er egentlig et generelt problem for de av oss som kjøper discoLPplater på ungdomslederkurstur i London. Det følger alltid med lumske bilder som detter ut av coveret i det jeg stolt viser fram hva jeg har kjøpt L

Denne plata hadde i hvert fall to spor som skulle oppnå annerkjennelse «Let Me Be Your Fantasy» og «Lets Make Love In Public Places.» Førstnevnte, vår låt, skulle bli en undergrundsklassiker.

«Let Me Be Your Fantasy» heretter kalt LMBYF er ei låt på ti min. Ti minutter. Med mye repetisjon. Så du bør tåle litt repetisjon. I ti minutter. Bare for å påpeke at dette er et studioalbum lagd av stuidofolk i et studio. Bassisten heter Neil Jason, han er forholdsvis ukjent. I likhet med David Nadian på strykere og Diva Gray som synger. Jeg kunne fortsatt og droppet navn men du har ikke hørt om dem, og heller ikke jeg. Så hvorfor gjøre det. Lou Marini, fløyter.

Låta starter slik ei låt skal starte. Standard tromme for å gjøre det lett å mikse den med en annen sang. Så kommer det en basstrofe som er satt på repeat. 0:52 og Diva Gray starter å synge at ho vil være din fantasi med samme melodi som basslinja. 1:08 og ho endrer melodi men hennes store drøm er fortsatt å være min fantasi. Denne melodien virker noe slitsomt og når de vender tilbake til forrige melodi etter 1:20 så begynner jeg å lure om resten av låta skal være slik resten av sangen. Uten store variasjonen fortsetter de å veksle mellom disse to melodiene fram til… Herlighet så lenge de holder på med gnålet sitt! Lou Marini skal ha kreditt for at han kommer inn på fløyta og spiller oppå det som allerede synges og basses. Så 3:18 ut i låta skjer det endelig noe. Og det er ikke bra det som kommer! Den manlige sangeren synger noen kjipe strofer før vi er tilbake på rælet. Som han synger over på. Sjokkerende må jeg dog innrømme at nå begynner det å bli litt fengende.

3:52 merk deg tallet. Låta går inn i sin desidert beste fase. Harmonisk strykerdiso slår til med en behagelig og myk vokal. 4:20 og det beveger seg videre i ren stryking som følger oppskriften for oppbyggende disco. Målet viser seg å være den behagelige vokalen. Nå er låta glimrende. Er det en modulering der? Jeg har for dårlig gehør men det føles slikt. Den deilige følelsen varer fram til 5:01 så høres det ut som noen har startet låta på nytt igjen. Argh! Vi går tilbake til den kjipe starten med bass og rytmer. Kubjeller, fløyter og rare lyder hjelper ikke på å gjøre dette fengende. 6:30 og vokalen kastes på igjen. Du bør ha god tålmodighet for å høre så langt ut i låta. Nå begynner det å bli ekstremt rælete og det ser ikke ut til å ha noen ende. Jeg gidder ikke en gang å nevne alle instrumentet som blir lagt på dette bråket. Det skaper bare mer bråk, eneste unntaket er kanskje strykeren. Uansett låta fortsetter slik fram til 10:20 og da går stiften av plata og det blir stille. Det kan være godt for ørene nå.

Lite tekst å finne til denne låta.

 

Reklamer

398. I Am Somebody – Glen Jones.

1357565231_front

Noen kjøper seg en stor og fet bil, andre satser på hus. Noen kjøper seg dyr og fin dress andre fokuserer på hårprodukter. Atter andre går for intens muskelpumping, ekstremkonkuranser, feite ski, sykkel, faglig kløkt eller skriver blogg. Alle ønsker de å vise at de er noe. Glen Jones er derimot ikke en beskjeden fyr og nøyer seg ikke med å si det indirekte. Han synger det derimot rett ut på en singel han sikkert mener er tidenes hit. Ironisk nok vet de færreste av oss i dag hvem han er så vi må nok betrakte utsagnet hans som en påstand heller enn en sannhet. Han skal dog få rett i at han har bokstavelig rett. Han er noen.

De lærde kretser er noe splittet i hvorfor han hadde dette behovet med å markere sin pondus. De er dog alle samlet i bakgrunnen for dette utbruddet. Glen Jones, i likhet med mange andre discosangere, startet sin karriere som gospelsanger. Her lærte han det gode budskap om at Gud elsker alle sammen og vet hvem vi er. Det betyr at hver og en av oss er helt spesielle i Guds øyne. I 1980 ble han dog med på det sakrale R&Bprosjektet til jazztrommisen Norman Connors (Hey, enda mer jazz J) og sang med på låta «Melancholy Fire» på «Take it To The Limit» plata. Denne plata hadde nok suksess til at de kunne reise på turne sammen og det var nå alt gikk over styr.

Det er her fagleirene deler seg i to. Den ene gruppa mente at Glen Jones ble høy på pæra og trodde at verden lå for hans føtter.  Med et oppdyrket ego fylt av entusiasme la han derfor ut for å legge verden under sine føtter. Den andre gruppen mener derimot at Glen Jones ikke vart høy på pæra. Det eneste han ønsket var å markere sin selvstendighet fra Connors. En selvstendighet som hadde blitt sterkt undertrykt av Connors som stadig så anledninger til å ydmyke Jones. Begge gruppene bygger sine teorier på løse spekulasjoner med liten rot i virkeligheten. Så det er vanskelig å komme med noen konklusjon på hvem som har rett. Sannsynligheten er stor for at begge tar feil.

I Am Somebody skulle bli starten på en lang solokariere som skapte noen slagere og mye listefyll. Denne låta gjorde seg fortjent til en 30. plass på R&B i 1983. Etter dette skulle sjelen hans bli fyllt av 80-talls R&B og får derfor ikke noe mer oppmerksomhet.

Låta starter som noe ræl fra 80-tallet. En synthbass, kubjeller og et anna kjipt synthriff. Så kicker det noen strykere inn og vi får et helt greit koristrefreng over tittelteksten. Verset stomper seg av gårde helt til vi får noen harde pianoakkorder som gir litt bedre driv i det. Når så refrenget kommer tilbake så er det mer hørbart. I samme slengen lar han sin stormannsgalskap komme fram. Teksta til sangen følger en elendig oppskrift og moral som sier noe sånt som «du kan viss du vil, bare seg på meg. Jeg var også nede men nå har jeg det bra og denne hitten må jo være et bevis på det.» Til det kan jeg svare at låtas kvalitet viser hvor langt du kommer med slik livsfjern tilnærming i livet. Universet er ikke ditt, men du kan skape et meningsfullt liv allikavel. (min moral) Nå har du egentlig hørt alt sangen har å by på men det fortsetter uansett i fem minutter til. For de som lurer på hvorfor jeg til tider kan vise så stor forakt for 80-tallet og da især den retningen r&b tok i dette tiåret. Så kan dere se den andre videoen som ligger rett under her. Også av Glen Jones.

(2. plass på r&b lista i 1987 *riste på hodet*)

 

woke up one morning

And saw the handwriting on the wall

Time was passing me by so fast

I wasn’t moving at all

So I looked in the mirror

And said to myself

«To live in this world,

You’ve got to believe in yourself.» (believe in yourself)

I am Somebody, somebody

And the Universe is mine

I am somebody, somebody

And the world belongs to me

I am Somebody, (somebody)

And the Universe is mine

I am Somebody, (somebody)

And the world belongs to me. (Repeat)

When I realized

That it was me

My life began to change

There was nothing

I couldn’t be

If you’re listening to this song

And your life is going wrong

Just look in the mirror

And sing this magic song

Life is a mystery

Oh, a game to be played, yeah

But if I’m to win at all, my friend

It’s only for me to say…

 

399. Come on and do it – Poussez.

poussez__vinyl_record_1024x1024

Til alle mine jazzvenner, Dere er i hvertfall fem (et tilfeldig tall basert på noen sikre og en antagelse om at det finnes flere), her kommer en kuriositet for dere. På trehundreognittiniende plass finner vi selveste Poussez. I mitt søk etter bakgrunnskunnskap om dette bandet fant jeg pent lite. Det jeg hovedsakelig fant var at det oste sexovertoner og jeg vart derfor usikker på om jeg som god kristen prest er påtvunget av den blyghet og korrekthet som dveler over mitt yrke til å sensurere dette. Den gang ei. Heldigvis er jeg en ung frilynt prest som har vikariert for selveste biskopen for å jobbe med temaet `sex, drugs & Rock’n’roll’ på ungdomens kirketing i Bjørgvin. Her lærte jeg at ungdommen ville ha ei kirke som pratet ærlig og ekte om sex. Derfor kan jeg si to ting. 1) Pornofilteret på kommunehuset er elendig, jeg skulle bare søke etter et illustrasjonsbildet til «sex» «drugs» og «rock’n’roll.» Etter første søkeord ble jeg utsatt for sinnsinntrykk av grad som både voldet meg skam og sjenanse. 2) Pussez er sexfiksert, det er kanskje ikke et sjarmerende trekk, men slik er nå realiteten.

Dette har intet med jazz å gjøre. Men vi kommer oss dit. For utenom at de er sexfiksert fant jeg ut at dette var et studioband som hovedsakelig bestod av en produsent. Han styrte alt selv og leide inn noen studiomusikere til å gjøre det han ikke gadd. På førsteinntrykket så skulle vi kanskje tro at han var en rasist. For i likhet med Patrick Adams Musique så er det svarte kvinner som synger mens coveret prydes av hvite kvinner. Jeg lar deg nå dømme han nedenom og hjem. Fyttikatta for et rabbagastsvin! Derfor vil jeg gi de oppreisning. Kvinnene vi prater om er: Christie Shire, Holly Oas, Ruderial Blackwell Nå som vi er ferdig med dømminga så kommer vi til jazzsaken. Produseren vi prater om er ingen ringere enn jazz- og fusiontrommisen Alphonso Mouzon. En afrikansk-fransk-svartfotindianer som ble født i november, den beste måneden. Så langt kommer du med fordommer, du tar bare feil! Og med det så kan vi konkludere at USA var ikke bedre i gamle dager, når du måtte selge sjela di som multikulturel jazzhippie og undertrykke seg selv for å tjene penger. Med det sagt, jeg har aldri hørt om Mouzon, jeg vet ikke om mine jazzvenner har det heller. Men det som er vært å merke seg er at Mouzon hadde minst to discoprosjekt. Men dette er det umulig å finne noe om på internettsida hans eller wikipediaartikelen hans. Vi kan derfor bare spekulere i at det var dype konflikter mellom jazz og discomiljøet. Enten så var Mouzon en skapdiscoelsker som nok en gang solgte sjela si for å tjene penger når antidiscobevegelsen sveipet over landet som en landeplage fra mosebøkene. Eller så var discoflørten til Mouzon kun et sjelesalg for å tjene penger. Intet av det vet vi.

Selve sangen det er snakk om er vanskelig å oppdrive på nett. Etter mye om og men, fant jeg to youtubeklipp. Ett på 1:51 med sikker orginalversjon av plata, og ett på noe flere minutter men som kan være en djversjon av låta. Vi velger å beskrive djve1rsjonen. Men dere får kun tilgang til den sensurerte 1:51 versjonen.

Låta følger oppskriften til mange gode klassikere: Conga og hi-hat i starten før strykere og en funky gitarrytme kommer inn. Så kommer sangerne (svarte) med en behagelig og fengende melodi. Etter 1:05 kommer et kjedelig brake med låttittelteksten. Etter dette (1:25) anbefaler jeg deg å høre på musikken uten barn eller foreldre til stede. En prest går derimot greit. Det som følge får Donna Summer sin pinlige innspilling i Tyskland til å framstå som noe så normalt som kleint. Dette kan dårlig beskrives som kvinner som får et anfall, mens de lystig strever med noe. Kvinnen som har dette anfallet er ingen ringere enn Linda Ledesma-Mouzon. Nei, du gjette feil, det er ikke hans søster det er hans første kone. Så hva i alle dager de har bedrevet i hjemmet som har gitt inspirasjon til denne vokalutskeielsen kan du bare lure på. 1:50 og de fortsetter med tittelteksten i en fengende melodi, men muligens noe annpusten. 2:24 og vi får et nytt deilig vers etterfulgt av et kjedelig brake som spør om du vil danse litt Boogie. 3:00 og noe helt nytt kommer så jeg lurer på om det er ei ny låt som har blitt miksa inn. Da sjekket jeg litt (leste kommentaren på youtubeklippet). Den boogie greia var visst også ei anna låt, som var del 2 av første sporet på plata. Forstod ikke dette riktig. Tror vi setter en strek over sangen her. Hør på et nøye utvalgt klipp og syng med hvis du vil.

Come on & do it to me,
come on & give it to me.
Come on & do it to me, babe,
come on & make me feel free
Come on & make love to me,
your love is pure ecstasy.
I want to feel like a queen,
come on & answer my dream.

So, come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it to me….

My body feels hot inside,
come on and take me for a ride.
Oh baby please don’t hesitate,
oh baby please don’t make me wait.
Nobody does it like you,
you really know what to do.
Let’s do it upside down,
let’s come together around.

So, come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it to me….

Where’d you learn to «fk» like that?, c’est bon (4x)
Where’d you learn to «fk» like that?, c’est bon
(do it, do it, do it to me, do it to me) (8x)
Do it, do it, do it to me, do it to me (4x)

Come on & do it to me,
come on & give it to me.
Come on & do it to me, babe,
come on & make me feel free
Come on & make love to me,
your love is pure ecstasy.
I want to feel like a queen,
come on & answer my dream.

So, come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it to me….

My body feels hot inside,
come on So, come on So, come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it to me…. do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it to me…. take me for a ride.
Oh baby please don’t hesitate,
oh baby please don’t make me wait.
Nobody does it like you,
you really know what to do.
Let’s do it upside down,
let’s come together around.

So, come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it,
come on & do it to me….

Where’d you learn to «fk» like that?, c’est bon
(do it, do it, do it to me, do it to me) (12x)

 

 

 

400: Why Leave Us Alone – Five Special.

Banzai, I’m Bach!

Med den interjeksjonen kan jeg høylydtproklamere at jeg er tilbake. Gled eder! Bloggpostene fra lykkens musikalske innerpost raporterer igjen ulive for alle interesserte lesere. For hvor lenge vet ingen men nå er jeg altså her for å bygge videre på denne monsterbloggen av ekstatisk hyllest til discoæreaen på norsk. Antageligvis den eneste i sitt slag. Så hva er det som bringer meg tilbake? Jeg kunne jugd på meg at jeg var på studie tur til Tyskland og ble inspirert til å vie mitt liv til den høyeste musikformen etter å ha besøkt museet til et av de største geniene, Bach. Men det villle vært en løgn. Jeg gadd aldri det, kjøpte heller maling. Et viktigere spørsmål å svare på er kanskje hva som skjedde? Hva skjedde med bloggen? Helt ærlig så aner jeg ikke. Det er ikke utenkelig at kombinasjonen av hodepine av for mye disco, dusteideen med å starte i bånn av lista, at jeg ble uttømt for krative nyvinklinger i sangpresentasjoner, datamskina røk, og at jeg skrev ei bok som aldri kommer til å kommerpå trykk, gjorde at jeg tok ei pause. Men nå er jeg altså tilbake. Og jeg er tilbake med det som av mikseren ble beskrevet som «hastearbeid» som han ikke var fornøyd med.

Hva gjør det med oss? Er vi misfornøyd? Så klart ikke. Discobloggen er jo tilbake og da kan vi ikke klage. Faktisk er det ganske så passende at jeg starter opp igjen med denne sangen. Bare hør (trykk play på videoen i bånn og vent til vi kommer til refrenget eller no «Why leave us alone? I need you so badly, dont leave me». Jeg vet dere alle har tenkt det så lenge, og nå er det slutt på all smerte. Jeg gir dere

400: Why Leave Us Alone – Five Special

front26

Gurimalla, vi starter med funky symfonidisco som leng virker til å være en musikal. Jeg kan allerede si, før jeg har hørt den ferdig for første gang, at jeg er sjeleglad for at denne sangen finnes  i utvidet versjon. Ja, for det gjør den. En i 5:54 og en på 10:17, jeg hører på  10minutern. Men før vi går i gang med analysen. Hva er så spesielt med disse fem spesielle?

Akkurat det er vanskelig å svare på. For det er mye som tyder på at de ikke var så spesielle. De oppstod som band i discometropolen Detroit i 1979 og bestod av Bryan Banks, Grey Linnley, Steve Harris, Steve boyd og Mike Petillo. Det er godt mulig at de tok navnet Five special da de skulle ha en karirere ikke langt fra Freddi Adu. Deres første hit, denne, smelte til med en imponerende 9. plass på R&Bcharten. Fremtiden så lyserød ut da sola skinte på karrieren deres. Dessverre var det ikke soloppgangen de så, men solnedgangen. Why leave us Alone ble deres eneste hit, noe smått ironisk. Nesten så man kan høre bitterheten deres mange år senere. «Hvorfor forlot dere oss alene, vi hadde så mye mer å by på.» Uansett, tre år senere var bandet historie. Verdt å merke seg er at de hadde like stor selvinnsikt som Spice Girls som kalte sitt siste album for «viva forever.» Five Special kalte sitt siste og andre for «Special Edition.» Det eneste spesielle med den plata er at det var særdeles få som kjøpte det.

Trommene slår inn, bassen sier bombom bombombodobomdom. Funky gitarer kommer inn. Et pinao legger noen enkle men fengende akkorder og en stryker høres svakt i bakgrunn før den kommer sterkt og bedagelig fram og tillater seg et lite hittema. Så roer sangen ned igjen. Så langt er låta igrunn ganske ensforming men så 1:48 kommer koristene og ooo’er. Og der 2:00 verset starter. Det som er verdt å merke seg er at de har spandert på seg en gromsensuell vokalbasist som får den svakeste sjel til å skjelve i knea av ørhet. Jeg må si at jeg liker godt «why leave us alone» delen. Det vil si, når de synger det. Det er herlig masseprodusert disco som får dagens masseprodusenter til å snu seg i grava i skam! sangen beviser at alt du trenger er en harmonisk frase, litt strykere, discogroove og hastemiksing så er det hørbar musikk. Resten av sporet er egentlig bare leking med det man har hørt i løpet av de første tre minuttene. Kos deg, det gjorde Solitaire og samplet den til «you got the love»

Ooh, ooh, ooh, ooh, ooh, ooh, ooh
Ooh, ooh, ooh, ooh, ooh, ooh, ooh

Understanding and trusting
Is what our love is built on
So won’t you at least try to
Respect what we’re about, hey

Why leave us alone
Why break up our home
Why leave us alone
Why break up our happy home [No, no, no]

Ooh… these changes that you’re bringing (Bringing)
I can’t adjust to
So quickly
I want to at least try to reach you, hey

Why leave us alone (Why leave us alone)
Why break up our home (Oh, no, oh, no)
Why leave us alone
Why break up our happy home [No, no, no]

I need you so badly
I want you so, baby
We got the children
And our love and your love, ho, ho

Woo, hoo, woo, hoo, woo, hoo
Woo, hoo, hoo, hoo, hoo, hoo
Oh

Why leave us alone (Why leave us alone)
Why break up our home
Why leave us alone
Why break up our happy home [No, no, no]

I need you so badly
I want you so, baby
I need you so badly
These changes I just can’t adjust to
Your love, your love

Don’t leave me (Don’t leave me)
No, baby (No, baby)
Don’t leave me (Don’t leave me)
No, baby (No, baby)

Oh

I (Yeah) wanna think about it
I (Yeah) wanna think about it
I (Yeah) can even sing about
I (Yeah) might even dance, yeah, so I can forget about it (Yeah)

Oh, baby
Oh, baby
Oh, baby
Oh, baby

 

Discocovere

Kjente og kjære sanger som har fått en ny discoinnpakning:

Bridge over trouble water

Stairways to heaven

Star Wars

Please Dont let me be misunderstood

If you could read my mind

MacArthur Park

A fifth of Beethove

House of the rising sun

Candi Staton – Suspicous mind

Amii Stewart, “Light My Fire”

Viola Wills, “Both Sides Now”

Kongas gimme some lovin

Halloween spesial: Dracula Disco – Voltaire

DraculadiscoJeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen. Det finnes ikke grenser for mangfoldet som er å finne i Discoverdenen. På et amputert tiår ble det produsert så mye kreativ musikk som utforsket alt som var å finne av menneskelige sysler. Var det jul så kom det juledisco. Var det påske, så kom det påskedisco. Var det reise, så kom det reisedisco. Var det kjærlighetsdrama så kom det kjærlighetsdramadisco. Var det tid for å feire, så kom feiringsdisco. Var det jungeltur så kom det jungeldisco. Var det Moskva, så kom Moskau. Da er det ikke så rart at når det var halloween så kom det også halloweendisco.

Når jeg begynte på denne artikkelen så hadde jeg en sang i tankene. Men etterhvert kom jeg også opp med flere. Her kan nevnes Supernature – Cerrone og Twillight Zone – Manhattan Transfer. Supernature er en stor klassiker som alle med sans for disco bør vite om, den kommer jeg også tilbake til i gjennomgangen min av topp 700 discolåter. Twillight Zone holder seg et godt stykke lengre ned på lista, men denne er kanskje mer spooky i utrykket sitt. Denne er også omtalt i topp 700 gjennomgangen min. Dracula Disco er derfimot ei så dårlig låt at den ikke er omtalt der. Det gjør den mer interessant som en kuriositet og en dedikert skrekksang. Selve låta er ganske enkel. En franskmann (Alain Montpetit – en radiovert og mannen som gjømmer seg bak «voltaire») som snakker på fransk. Min fransk begrenser seg til «Je ma belle Garçon,» så jeg aner ikke hva han prater om. Men han virker mer lystig en skummel og jeg tror han prater om å danse. Dette avbrytes av enkvinnetriet som synger #Dracula Disco» om og om igjen. Der har du det som var verdt å si om den sangen. Nyt og gjør deg klar for Halloween.

24. Desember: Hallelujah 2000 – Hallelujah 2000

hallelujah_2000-hallelujah_2000

Ei riktig god jul til dere alle sammen. Da er dagen vi alle har ventet på kommet. Julaften, dagen da vi endelig får vite hvilken låt Discopresten har satt øverst på lista si over sine favorittjulediscolåter. Hvis du har lest overskriften så er det allerede avslørt. Så overraskelsesmomentet er borte. La oss alikevel spille overasket når jeg presenterer låta som topper Discoprestens topp 24 julediscolåter. Øverst på lista finner vi tidenes beste julediscolåt, og det er intet mindre enn Hallelujah 2000 av Hallelujah 2000. *vill applaus og jubel* Rolig nå folkens, la meg prate videre. En del av de uinvidde av dere har kanskje ikke hørt låta før, men da kan jeg berolige deg med du overraskende nok har hørt låta før uten at du har hørt låta. Hvordan kan det ha seg? spør du deg kanskje. Ta det med ro. Ingen grunn til å sette mandelen fast i halsen av tankeløs grubling. Da vinner du ikke mandelpremien. Og premien er en skikkelig feit julegris av ei låt.

Dette er intet mindre enn en julediscoversjon av Händels Hallelujah kor i Messiaslåta hans. Om Händel er kjent for å være pompøs så spares det ikke på pompen i denne versjonen heller. Her er det fullt orkester, kor og band som spiller opp til salig julestemning. Som om ikke dette er nok slenger de på et banjobrekk som blir støttet av strykere. Over dette kommer så en gjenfortelling av juleevangeliet. «Jesus, They Called Him.» Og som ikke det var nok så har de i tillegg lagd ei egen låt oppi dette som handler om Jesus. Her gjømmes det intet bak en stol, Jula handler om at Jesus ble født og det er fokuset for låta. Denne egenkomponerte delen har absolutt sterke kvaliteter og gjør ikke skamme på resten av låta. Når hele sulamitten i tillegg strekker seg over 14 herlige minutter i 133 slag i minutter så er det ingen tvil, dette er den klare vinner.

I et discoøremend er det en lykke at låta ikke starter som et klassisk stykke, eller en ballade som så blir transformert til en discolåt. Nei her er kicktromma det første som kikker inn. Etter at den har satt tempoet kommer et herlig samarbeid mellom et piano og noen strykeree som blir et stemningsskapende riff som garantert gir deg en god julestemning. Jeg vil bare anbefale deg å dra deg ned til youtubeklippet og starte det opp før du leser videre. For dette må nytes.

Etter en slik pangåpning er du så klart spent på hvordan det fortsetter. Ikke så veldig overraskende så kommer det klassiske koret til Händel. «Hallelujah!» Du har hørt det før, men denne gangen er det pakket inn i en helt ny drakt. Ut er det høykulturelle, trauste, galemattias gaulingen. Isteden har du fått en levende, dynamisk, julediscokuleversjon. Ordene er de samme men de taler til oss på en helt ny måte. Det blir som når en hvis Martin Luther sa «Jeg har en drøm.» Hvem har vel ikke hørt det før. Vi har alle hørt noen fortelle om drømmen i livet sitt: «Jeg har en drøm om å åpne en frisørsalong. Hårår hærkøtt skal den hete…» men når Martin Luther sa det så var det plutselig som det ble sagt på en helt spesiell måte og ordene var noe helt annet. Slik er det også med denne sangen.

Gutta bak låta er såpass store genier at de kjører på med hele koret når de først gjør dette. Det gir oss et inntrykk av at dette er seriøst håndverk. Ikke noe juks i skauen her nei. Samtidig skaper dette et problem. For når jeg spiller det av for konå så skal man ikke mange minuttene ut i låta før ho klager sin nød over at det er slitsom og det samme opp igjen og opp igjen. Makan til manglende forståelse for et genialt, tidløst, klassisk mesterstykke skal man tydeligvis ikke lete langt etter når venninnan hennes sier det samme. Men det er som tenåringer som ikke liker kaffe. Og kaffe er godt, derfor er det egentlig ikke noe problem men heller genialt.

Hvordan kom du over denne låta? spør du meg kanskje. For hvis du ser på antall visninger på youtube på de to klippene som finnes av låta, så er det på tarvelige 1400 (Hva er i veien med verden?!). Dette var ikke tilfeldigheter, eller jo, det var det. Men samtidig ikke. I fjor kjøpte jeg meg nemlig en discobok. Skrevet av en finsk, discogal mann og hans engelske venn. De har kommet opp med intet mindre enn genial introduksjonsbok til discoverden. Denne boken er intet mindre enn discoverdenens ekvivalent til telefonselgerens Influence: The Psychology of Persuasion by Robert B. Cialdini. Og i denne boken (discoboken) blir det plutselig nevnt en fyr som lagde ei julelåt: Hallelujah 2000. et minutt etter å ha lest dette sa jeg: hallelujah 2000 ganger når jeg fant låta på youtube.

Gjennomgang av låta:

Låta starter med en magisk harpe som stryker sine strenger og tar deg med til en magisk verden. Du farer avgårde mens vinden blåser deg i ansiktet. Discorytmen setter deg i stemning og du lander i paradis. For nå starter strykerne og stryke. Discoskjorta er klar i løpet av sekunder. Og du begynner med noe forsiktig rytmisk nikking med hodet. Hallelujah! Hallelujah! Roper koret. Gud være lovet! vi er i paradis. Denne ekstatiske opplevelsen som musikken gir deg varer  ei god stund. Og det blir bare bedre og bedre. For Gud den allmektige regjerer. Hvem skulle tro at ekstase kunne toppes av mer ekstase.

5:13 og låta beveger seg videre til et instrumentalbrekk. 6:00 og vi snakker Banjosolo! Dette er tydeligvis et varemerkene til Joe Long. Ja, for det er Joe Long mannen bak «Silent Night» i discodrakt som står bak denne låten og. Over banjoriffet kommer så en gjenfortelling av juleevangeliet. Som kaster oss inn i en transe før vi får en sang som er selvkomponert for annledningen (8:08). Denne biten binder evangeliet sammen med fullførelsen av Hallelujahkoret som kommer inn igjen 13:10. Og denne sammenbindende biten er så godt skrevet og passer så godt inn i låta at man skulle trodd det var en del av låten. Noen vil kalle det fem minutter med gauling. Jeg kaller det fem minutter med uforglemmelig, ekstatisk, julediscojubel.

14:33 fader låta ut og vi har hørt oss igjennom 1928 slag med herlig julestemning. Har du ikke tatt en svingom med juletreet nå så kommer du ikke til å gjøre det denne jula. Etter å ha hørt en slik låt kan jeg ikke gjøre annet enn å stemme i med englekoret.

Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.

PS: 1928 var året da Mikke Mus ble til, Roald Amundsen døde, loven om kornmonopol ble vedtatt og pencilinen ble oppfunnet.